søndag 7. desember 2008

Den Lukten

3. nov 2008
Den lukten
Idet jeg skiftet på sengetøyet mitt i dag, fikk jeg plutselig gode minner. Jeg kjente lukten av nyvasket sengetøy. For mange er nok dette en helt vanlig ting, eller kanskje har de ikke den lukten. Men for meg betyr det mange gode minner. Det minner meg om jul, sommer, mamma, pappa, barndommen min og mye annet. Men hvorfor har lukt så mye å si? Hvorfor kjenner man igjen enkelte lukter?

Her om dagen kjente jeg en lukt på bussen. Jeg kunne ikke slutte å sniffe etter den. Jeg forsto ikke først hva som var så spesielt med den, men så skjønte jeg det; det var lukten av J. Jeg er ganske over ham. Men idet jeg luktet den lukten fikk jeg plutselig alle minnene tilbake. Om mørke rom og kroker, om ømme kyss på nakken. Når sant skal sies, var det ikke J, men han hadde samme parfyme. Det samme skjedde da jeg fikk en t- skjorte av J. Den var nyvasket, men allikevel strømmet det mange minner. Minner om barndommen. Jeg kunne ligge og lukte på den i evigheter! Og ligge og tenke på alle de små minnene fra barndommen.

Det samme kan sies om F. Selv om han har klart å ødelegge de gode minnene. Men jeg får allikevel mange gode minner flommende over meg idet jeg entrer huset til F's. Det lukter som barndommen, men nå overdøver en annen lukt. F liker meg nemlig, og det er ikke vanskelig å skjønne. Han prøver seg hele tiden, og vet ikke engang hva han skal si til meg. Den lukten blir tydeligere og tydeligere.

MC har fått lukten av noe annet; hasj. Mye. Ofte. Han har gjort det så mye at det har gått opp i hodet på ham. Bokstavelig talt. Han brøt sammen, og fortalte E og J det. Om hvordan han ikke mener livet er verdt å leve. Om at man kun står opp, går på jobb, skole, går hjem, spiser, legger seg. Han mener ikke at det er verdt det. Og den lukten er kjent for meg. Jeg har selv vært gjennom det samme med unntak av hasj, og vil så gjerne hjelpe. Men jeg skal liksom ikke vite dette, så det blir så vanskelig. Vi har ikke det samme forholdet som vi en gang hadde. Noe jeg enser at jeg begynner å savne. Jeg kjenner igjen lukten av sorg, depresjon og håpløshet. Men når sant skal sier, er jeg sikker på, eller håper (man skal ikke ta ting for gitt) på at dette vil løse seg. Det MÅ det.

Jeg skulle ønske jeg kunne lukte løsinger, slik som hunder lukter frykt. Jeg ser folks problemer bedre enn andre. Men klarer ikke å finne løsningen. Jeg identifiserer meg med andre menneskers følelser, og det går derfor hardt innpå meg. Men løsningene er alltid milevis unna. Men om jeg bare. Bare, bare, bare. Da hadde alt vært så mye bedre.


That smell – Lynyrd Skynyrd

2 kommentarer:

Anonym sa...

Utrolig bra! Fortsett. Gleder meg allerede til neste innlegg =D

Anonym sa...

Fortsett! Kjempeinterresant!