søndag 7. desember 2008

Den Lukten

3. nov 2008
Den lukten
Idet jeg skiftet på sengetøyet mitt i dag, fikk jeg plutselig gode minner. Jeg kjente lukten av nyvasket sengetøy. For mange er nok dette en helt vanlig ting, eller kanskje har de ikke den lukten. Men for meg betyr det mange gode minner. Det minner meg om jul, sommer, mamma, pappa, barndommen min og mye annet. Men hvorfor har lukt så mye å si? Hvorfor kjenner man igjen enkelte lukter?

Her om dagen kjente jeg en lukt på bussen. Jeg kunne ikke slutte å sniffe etter den. Jeg forsto ikke først hva som var så spesielt med den, men så skjønte jeg det; det var lukten av J. Jeg er ganske over ham. Men idet jeg luktet den lukten fikk jeg plutselig alle minnene tilbake. Om mørke rom og kroker, om ømme kyss på nakken. Når sant skal sies, var det ikke J, men han hadde samme parfyme. Det samme skjedde da jeg fikk en t- skjorte av J. Den var nyvasket, men allikevel strømmet det mange minner. Minner om barndommen. Jeg kunne ligge og lukte på den i evigheter! Og ligge og tenke på alle de små minnene fra barndommen.

Det samme kan sies om F. Selv om han har klart å ødelegge de gode minnene. Men jeg får allikevel mange gode minner flommende over meg idet jeg entrer huset til F's. Det lukter som barndommen, men nå overdøver en annen lukt. F liker meg nemlig, og det er ikke vanskelig å skjønne. Han prøver seg hele tiden, og vet ikke engang hva han skal si til meg. Den lukten blir tydeligere og tydeligere.

MC har fått lukten av noe annet; hasj. Mye. Ofte. Han har gjort det så mye at det har gått opp i hodet på ham. Bokstavelig talt. Han brøt sammen, og fortalte E og J det. Om hvordan han ikke mener livet er verdt å leve. Om at man kun står opp, går på jobb, skole, går hjem, spiser, legger seg. Han mener ikke at det er verdt det. Og den lukten er kjent for meg. Jeg har selv vært gjennom det samme med unntak av hasj, og vil så gjerne hjelpe. Men jeg skal liksom ikke vite dette, så det blir så vanskelig. Vi har ikke det samme forholdet som vi en gang hadde. Noe jeg enser at jeg begynner å savne. Jeg kjenner igjen lukten av sorg, depresjon og håpløshet. Men når sant skal sier, er jeg sikker på, eller håper (man skal ikke ta ting for gitt) på at dette vil løse seg. Det MÅ det.

Jeg skulle ønske jeg kunne lukte løsinger, slik som hunder lukter frykt. Jeg ser folks problemer bedre enn andre. Men klarer ikke å finne løsningen. Jeg identifiserer meg med andre menneskers følelser, og det går derfor hardt innpå meg. Men løsningene er alltid milevis unna. Men om jeg bare. Bare, bare, bare. Da hadde alt vært så mye bedre.


That smell – Lynyrd Skynyrd

Needles & Pins

Etter to måneder med dagbok på dataen og mange timer med dårlige blogger, bestemte jeg meg; jeg skal lage min egen blogg. Men ingen skal få vite hvem jeg er. Og om dere gjør det -- hvordan kan dere være sikre? Jeg starter med min første blanke side fra 2. november 2008.

Det er søndag, 2. november 2008. Det er kaldt over alt, og jeg savner virkelig en å varme meg med. J. Eller noen andre. J. Uansett hva jeg gjør, tenker jeg på ham. Ja, han er ikke alltid like pen, han er egoistisk og det går ikke alltid an å holde en samtale med ham, men… Jeg savner tiden vi hadde i vinter – sommer. Ah! Det var gode tider, det. Han holdt meg i hånda da ingen så det, og han kysset meg i panna. Det er virkelig noe jeg savner. Pluss overnattingen, da. Noen ganger da jeg legger meg, eller jeg hører på ”hans sang”, får jeg flashbacks av den natten. Omtrent som Carrie i SATC etter at hun hadde vært utro med Big. Jeg ser for meg hvordan han plasserer hendene sine under shortsen min, hvordan leppene hans stryker meg oppover i ansiktet. Hvordan han tar tak i meg som om jeg er alt. Øynene hans. Omtanken hans. Alt det. Det var borte. Helt til nå. Nå vil han plutselig gå (!) hjem med meg og prate i en time. Han snakker. Men så er det de små tingene som når han holder rundt meg, når jeg føler øynene hans på meg hele kvelden. Men han har såret meg så utrolig mye! Og jeg er redd det ikke kommer til å bli som det en gang var, eller hadde vært. Jeg tenker på hvordan det hadde vært om vi hadde vært sammen i dag.

Fuck Koreanern. Han var all over meg på fredag. Eller `Halloween`. Vi var hos badboy og han hadde fest. Noe som senere ble til en stor fest. Det var kanskje 50 mennesker der, fra alle mulige miljøer. Og DEN diggeste var der. Mm, han er digg! Men opptatt. Vennen hans, O, var det tydeligvis ikke. Han var keen på meg. Veldig keen. Når klokka var rundt halv tolv, ble folk kastet ut, eller festen var over. Og imens jeg sto ute med O, kommer Rock løpende ut. Halve ansiktet hans var fullt av blod, og han blødde fra hodet. Noen, Asker, hadde kastet en flaske i hodet hans. Det ble fullt oppstyr og 5 gutter løp etter han, blant annet MC som var DRITA med store bokstaver. Politiet ble ringt, og midt i dette oppstyret finner vi ut att Rock er borte. I t-skjorte, sokkelesten og bløende. Ikke en bra kombinasjon. Men jeg måtte komme meg hjem. Jeg snakket med Fom hva vi skulle si, og ikke si, og ble enige om en versjon.

Det at det var fest på fredag, gjorde at jeg fikk innetid klokken tolv i går, enda jeg var hjemme alene. Kvelden brukte jeg på å dra ut og spise med jentene. P, V og A.K. Vi tok bussen inn til Vika på restauranten `Sushi`. Jentene spiste sushi, og jeg er kjempegod wok. Vi satt og hygget oss gjennom hele kvelden og snakket og lo. Men P irriterer meg grenseløst! Hun tror alt handler om henne og Herden (Hot&Nerd). Hun klikker for alt, og senest forrige helg, brøt hun sammen siden Herd hadde sendt en meld til V, og ikke henne, som sender ham 30 meld. Hver dag! Men de andre brydde seg tydligvis ikke, så jeg prøvde bare å ignorere henne. Hvor lurt det var, finner jeg ut av senere. Anyways. Vi kjøpte Chocolate Spooncake (verdens beste sjokoladekake) og gikk helt fra Majostuen til Borgen (!) og frøs i hjel.

Needles and pins - Ramones